Det unike med brukeradresser, som i dag leveres av IP-teknologi, er viktig for både det globale Internett-området og lokale nettverk.
Hver IP-adresse har to deler: et nettverksnummer og et vertsnummer. For å få tilgang til det globale Internett er ikke en intern IP-adresse nok: dette krever en ekstern IP levert av leverandøren.
Ulike regioner har sine egne Internett-registratorer (RIR). For eksempel, i Afrika er det AfriNIC, og for Nord-Amerika er det ARIN. Regionale RIR-er mottar store adresseblokker fra IANA og distribuerer dem til leverandører, som igjen utsteder unike IP-adresser til tilkoblede brukere.
Det er viktig å forstå at en IP-adresse ikke er tilordnet en enkelt enhet eller ruter/ruter, men til en generell nettverkstilkobling. Så hver ruterport kan ha sin egen IP, og det kan også være flere av dem i sluttnoden: etter antall nettverkstilkoblinger. I tillegg, i isolerte nettverk, kan IP-nummeret tildeles vilkårlig av administratoren - fra den oppgitte databasen med RIR-numre.
Historie for opprettelsen av TCP/IP-protokollen
Utviklingen og forbedringen av IP-protokollen er uløselig knyttet til historien til det globale Internett. Det hele startet med ARPANET-datanettverket i 1969, som forente fire adskilte forskningssentre i USA.
ARPANET-nettverket ble anerkjent som en lovende retning, og fikk samme år sin egen server, som ble installert ved University of California, Los Angeles. Datateknologien på den tiden var langt fra moderne PC-er: terminalen som betjener ARPANET hadde bare 12 kilobyte RAM.
I 1971 ble det første e-postprogrammet utviklet i USA. I 1973 hadde e-postteknologi blitt internasjonal, og kabelforbindelser ble etablert mellom USA, Storbritannia og Norge. For å sende brev til den andre halvkulen ble en transatlantisk telefonkabel lagt langs havbunnen brukt.
Fram til slutten av 70-tallet ble det globale informasjonsnettverket først og fremst brukt til å sende og motta tekstmeldinger (brev), samt til reklameutsendelser og publisering av kunngjøringer i tekstform (uten grafikk).
Fødselsdagen til IP-protokollen anses å være 1981, da RFC 791 endelig godkjente standardene for driften. Før introduksjonen av disse standardene ble unike numre tildelt tilkoblede enheter og nettverk vilkårlig - uten sentralisert kontroll, og siden 1981 har en enkelt global standard trådt i kraft, forståelig for datasystemer over hele verden.
I januar 1983 begynte ARPANET å operere over TCP/IP, og etablerte navnet på Internett som fortsatt brukes i dag. Fra nå av behandles hver Internett-adresse automatisk og inneholder informasjon om den omtrentlige plasseringen til eieren. Derfor har hver datamaskin siden 1983 blitt tildelt to adresser: digital og domene.
Fordeler med TCP/IP
Introdusert på 1980-tallet bruker IP 32 biter fordelt på fire åttebits oktetter. Hver av dem vises i desimalform og er atskilt fra tilstøtende oktetter med en prikk.
Generelt ser en IP-adresse slik ut: 127.23.89.100. De tre første informasjonsbitene i IP-nummeret er definert som klassen til adressen: A, B, C. Hver av dem bruker sine egne oktetter i nettverksidentifikatoren, noe som reduserer det mulige antallet verter i høyere ordensklasser.
Fordelene ved å bruke TCP/IP-teknologi:
- Allsidig bruk.
- Evnen til å skape koblinger på tvers av plattformer mellom heterogene nettverk.
- Mulighet til å sende datapakker på nytt - tilkoblingsorientert.
- Forhindre nettverksbelastning, inkludert additiv/multiplikativ AIMD-reduksjon.
- Oppdager feil ved å beregne datasjekksummer.
Hovedfordelen med IP-svitsjing er den globale distribusjonen av nettverket og fraværet av et enkelt kontrollsenter som kan bli en flaskehals i systemet. IP er i sin natur beskyttet mot overbelastning og bruker alltid maksimal båndbredde for nettverkskommunikasjon.
Til dags dato er det ingen alternativ erstatning for den. IP-svitsjing er allestedsnærværende ikke bare i datasystemer, men også i telefoni og TV.
Å finne ut IP er veldig enkelt ─ en gratis tjeneste vil løse dette problemet på et sekund!
